torsdag 30. september 2010

Lenge leve latskapen..

For de ekje mykje ej gidde for tida.. Ikkje gidde ej å strikke, vaske, rydde, sortere, bake, male... ingenting.

Ej e rett å slett møkkleide ta de meste. Å når ej i tillegg klarte å fryse på mej influensa/forkjølelse, so kan no dokke tenke dokke.. He vertfall merka at de e ganske traudig å ikkje ha EI EINASTE jakke som passa. So NO e ej veldi klar for å få vekk magen, å begynne å ha på mej skikkelige kle.

Eno selvfølgelig andre grunna også til at ej gleda mej til å få vekk magen. For når magen forsvinne (les:henge å slenge), so betyr de at ej he blitt mamma igjen, noke ej gleda mej masse til!! <3

Sjøl om ej ofte tenke på kor i alle verdens daga skal ej klare å ha en baby som skrike å skrike (pessimist) i tillegg til turbo-Matias som virkelig he fått dreisen på 3-års trassen...?
Men, de går nok de også, slik som alt anna.

Men sliten? Ja, de e ej. Sann type på-felgane-sliten.. Å de e no vell lov å sei?

Men midt oppi all trassen, sjuka, giddaløysa, klesvasken, rotehuset, ruskehagen.. so he ej so ufattelig masse å glede mej over, å ikkje minst til.

Matias e i storslag for tida, å he munndiarè konstant. Igår foreksempel på Kiwi, spør han en mann, høgt og tydelig: Store mage du mann? Baby inni kanskje?
Ej he ALDRI vore so flau før, å prøvde so godt ej kunne å late som om han sa noke anna. Men mannen kunne ikkje unngå å høre de, sida vi sto 1 meter i frå nå.
Han tok de heldigvis me ett smil, å sa: nei, ingen baby,berre masse kake...
Å då va de gjort. Matias snakka ikkje om anna heile handleturen. For den varte ei stund skjønna dokka, sida ej trilla omveia for å ikkje møte på nå igjen. Aldri komt heimatt me so masse unødvenig mat før. Kjøpte nesten sviske, so gale va de. Å ej som berre skulle ha brød å halsdrops..

Men, pliktene kalla, sjøl om ej aller helst kunne tenkt mej å legge mej under dyna å vere der til slutten av oktober.... I allefall til mandag/tirsdag..

"virka du, mamma?"
"nei, de e berre so vidt...!"
"motorstopp du då, kanskje?"
"jah, mest sannsynlig.."
"kan det fikses? Klart de kaaaaan!!!"(hente verktøykassa)

Å plutselig so virka ej igjen. Hærlige gullklumpen min <3

4 kommentarer:

Maria - Lykkelig firebarnsmor sa...

Åhh! Dinna siste samtalen e de skjøønnaste ej he hørt hehe! Gler mej litt til Isak kan føre en samtale, sann skikkelig! Men ikkje vær pessimist ditta greie du fiint. Ej e heime med begge to å ej skulle ønskt ej brukte graviditeten på å GLE mej istadefor å gru mej slik for det e rett å slett berre hærlig å mykje action:)

Livets landeveg sa...

ah, godt å høre! E vell berre en sann dag, å ett par tonn me hormona;)

Livet På Osborg sa...

berre ta de heilt me ro å gled dej lille venn! men ej veit aaaalt om kor de e å vere sliten no på slutten!!! prøv å kvil når du kan, å ver på topp når du klare de.. snart kjeme der et lite nydli goll til.. blir travelt( de ekje til å stikke under en stol!) men der eso uffateli mykje glede i de, at de e so apsolutt verdt de<3 stå på, du e flink!! åja, ej me he fått mej bloogg gitt!

Millemilla sa...

Alt kan fixast!! Så koselig blogg du har! Artig skrevet!

Klem Renate